Hostende, harkende og halvdruknet dukker jeg omsider opp til overflaten. Det lukter gjødsel. Og jeg holder på å gå i oppløsning, suppen er nå så varm at jeg har vabler overalt på kroppen. Særimne ligger og vaker et stykke unna, fornøyd som vanlig. «Hva skjedde? Og hvem er Eldrimne?» hikster jeg. Særimne studerer meg forundret. «Du er virkelig en uvitende sjel! Eldrimne er jo her vi er! Det er navnet på Andrimnes sorte gryte. Ikke skjedde det så mye heller. Bortsett fra at Aldrimne satte litt ekstra piff på suppen. Raspede elgeballer, og litt elgelort tror jeg. Virker som Vidar skal ha fintfolk på besøk. Måske kommer Balder innom,» legger han funderende til.
Jeg forstår ikke hva han prater om. Og så begynner jeg å fortvile. Må ut herfra, før jeg blir kokt levende. Særimne observerer meg hele tiden. «Hvem var det som skrek så høyt i sted. Og hvem er Vidar og Balder?» Særimne sukker høylytt. «Skulle tro du var et barn. Vidar og Balder er to av Odins sønner. Så lenge de lever er det håp! Skrik? Nja, det var sikkert bare kråka du hørte. Den ble kastrert før den fant veien nedi gryten. Du ser selv restene der borte.» Han peker megetsigende, og tilføyer: «Det holder med elgeballer, om man ikke også skal tilføye kråkas.»
Det begynner å boble i gryta igjen. Særimne skriker opp, et lystig hyl. Så gir han seg til å plaske rundt. «På tide å få av flesket, nå er det middag!» vræler han, idet han reiser seg opp. Han river av seg klærne, som viser seg å være et rødt miniskjørt, med topp i ditto skinnmateriale. Derimellom tyter ølmagen hans ut. Han ser ut som en parodi på et drag-show.
I et eneste grep tar han tak i sitt sideflesk, det vil si; han starter nede i korsryggen og røsker til! Med et fornøyd hvin rekker han høyre arm opp i været og utbryter: «Se! Dagens flesk er klar for servering!» Jeg rekker ikke bli dårlig, for i det samme dras sleiven opp og erstattet med en gigantisk suppeøse. «Skibladne og tjohei!» skråler Særimne. «Nå går herskapet til bords!» Så går suppestanden ned sammen med temperaturen. «Ha! Hva sa jeg? Nå kan de kose seg i Lidskjalv så mye de lyster. Imens skal jeg få tilbake skinnet mitt!» Han klasker seg på stumpen, og selv om jeg ønsker å unngå det, kan jeg ikke la være å kaste et blikk. Men i himmel og hav! Han er allerede frisk! Så titter jeg på min egen kropp. Det er ingen blemmer mer, huden er nesten sunnere enn før!
I det samme skaker hele gryten. Det rister og buldrer. Og så blir det mørkt. Ikke skumringsmørkt, men svart som i en koksbinge er det. Er dette slutten? rekker jeg å tenke . . .
tantogfjas
De som sa noe (Hurra!)